Klubbens historie
Oslomarka Trekkhundklubb ble stiftet i 1938 og er en av Norges eldste klubber.
Klubben har sitt utspring i Oslo sivile Tjenestehundklubb, og tok navnet Arbeidernes Trekkhundklubb.
Med årsak i et samarbeide med Norsk Folkehjelp, tok klubben så navnet Norsk Folkehjelp Trekkhundklubb frem til 1956,
da klubben fikk sitt nåværende navn: Oslomarka Trekkhundklubb. Aktiviteten i klubben var rettet mot ambulansekjøring i marka rundt Oslo. Før i tiden var skiløypene i mye dårligere forfatning og dette førte igjen til flere fall og mye flere skader enn i dag.
Det er ikke få personer klubbens ambulansekjørere har tatt hånd om å fraktet ut av marka, og på det meste hadde klubben 20 hundespann på helgevakt.
Klubben har i stor grad bidratt til Norges Hundekjørerforbund sentralt, både med presidenter og andre sentrale tillitsvalgte.
Etter som årene gikk ble deler av klubbens aktivitet rettet inn mot konkurransekjøring.
Klubben har opp gjennom årene fostret mange gode kjørere, flere i verdensklassen.
Vi er i dag en gjeng på over 400 medlemmer* som ivrer for friluftsliv og hund.
Mange er også aktive konkurransekjørere, og noen hevder seg helt i verdenstoppen innenfor ulike grener av hundekjøring.
Det viktigste for klubben er likevel å skape et miljø hvor klubbens medlemmer kan treffes å drive med det de trives best med, nemlig hundekjøring.
Du må ikke ha hund selv for å ha glede av å være med i klubben.
Mange av våre arrangementer har et variert tilbud.
Alle hunder har godt av å være i aktivitet og nesten alle hunderaser kan man snørekjøre med.
Vi har aktiviteter sommer som vinter. Klikk deg inn på årshjulet vårt (aktiviteter) og se hva som skjer.
* pr. januar 2022
Ambulansetjenesten
2002 – en epoke er over.
Ambulansetjenesten har gjennom størstedel av klubbens historie vært hjertet i klubben. I 2002 ble det gitt en endelig slutt for denne. Det var ikke lenger behov for våre hundespann ute i løypene. Skadde skiløpere kunne nå hentes ut av marka effektivt på andre måter.
Hjelpetjenesten
Ambulansetjenesten i Oslomarka Trekkhundklubb bygger på hjelpetjenesten i Oslomarka. Denne ordningen kom i gang som en følge av at daværende Kristianias innbyggere ble mer aktive skiløpere. I 1908 fikk derfor Skiforeningen utplassert tre kjelker på Øvreseter, Frønsvolen og Ullevålseter. I løpet av de neste årene ble det etablert kjelkestasjoner både i Østmarka, Grefsen/Lillomarka og Vestmarka, i tillegg til det godt etablerte Nordmarka. Den første sleden kom til Østmarka først i 1916 og ble utplassert på Sarabråten. På det meste var det utplassert ca 35 kjelker i marka. Dessverre ble det rapportert om ødelagte kjelker og forsvunnet nødvendig utstyr slik som ulltepper eller sanitetsvesker.
I 1931 ble det derfor opprettet et samarbeid mellom Skiforeningen og Speiderne. Speiderne hadde førstehjelpskurs og ble utstasjonert i puljer ved kjelkestasjonene. Det var først i 1933 at hunder fra Norsk Trekkhundklubb ble brukt for å transportere skadede skiløpere. I løpet av de neste årene kom stadig flere klubber inn i samarbeidet, og i 1939 omfattet Oslo og Omegn Hjelpekorps alle organisasjoner i Oslo som drev med hjelpetjeneste av noen art, med unntak av Norsk Trekkhundklubb som i 1936 hadde brutt samarbeidet.
Starten av ambulansetjenesten i OMTK
Oslomarka Trekkhundklubb har drevet med ambulansetjeneste nesten fra starten i 1938. Allerede under et halvt år etter stiftelsen av klubben ble Oslomarka Trekkhundklubb innmeldt i Oslo og Omegn Hjelpekorps (8. mars 1939). Under 2. verdenskrig ble det en stopp i ambulansetjenesten som en følge av okkupasjonen. Men, selv om hundekjøringen ble forbudt, ble kjelkestasjonene holdt intakte. Flere av ambulansekjørerne drev imidlertid illegalt arbeid med sine hundespann. Hundespannene hadde da flere viktige oppdrag med frakt av radioutstyr eller våpen fra slippsteder.
Selv om tyskerne hadde tatt flere av våre beste hunder under krigen satt klubben igjen med flere spann ved krigens slutt i 1945. Medlemmene la ned mye arbeid i å bygge opp en sledestall. Stadig flere nye medlemmer kom til og tok del i ambulansetjenesten. I 1959 hadde klubben 15 ambulansespann. I løpet av dette året hadde spannene ca 35 skadetransporter. Av disse måtte omtrent 20 ha skadebehandling på stedet. Ambulansepersonellet var ute i totalt 16000 timer. Stasjoner som ble dekket av klubben var: Tryvann, Kopperhaugen, Kikut, Lilloseter, Sinober, Ulsrud, Mariholtet, Skjelbreia, Vangen, Sandbakken og Østmarkskapellet.
I årene som fulgte var det en jevn økning på antall skadetransporter, tjenestetimer og ambulansespann. I 1968 nådde klubben en topp med hele 25 ambulansespann og 19000 tjenestetimer. Det var hele 42 transporter og 32 av skadene ble behandler på stedet. Etter dette sank tallet på skadetransporter betraktelig. Antakelig som en følge av stadig bedre skiløyper og flere skogsbilveier i marka.
Oppgavene til ambulansespannene fikk med dette flere oppgaver.
Ambulansespannene ble oftere brukt til ettersøkninger i samarbeid med politiet
I 1983 hadde klubben ni ambulansespann i tillegg til fire spann som kunne trekkes inn dersom det var behov for det. På dette tidspunktet hadde klubben åtte ambulansestasjoner: Skjelbreia, Østhytta/Ulsrud, Mariholtet, Sandbakken, Tryvann, Kobberhaugen og Lilloseter. Ut over 70- og 80- tallet viste skadestatistikken en klar nedgang. Hovedårsaken til dette var godt preparerte og brede løyper i tillegg til bedre utstyr og økte skiferdigheter. Med dette endret også skadetypen seg. Det ble færre benbrudd, men desto flere dødsfall som skyldtes hjertestans.
En markering av slutten til ambulansetjenesten ble utført med en høytidelig overrekkelse av en ambulanseslede til Skimuseet.
Klubbhundene
Innbyggerne på Breia; klubbhundene!
(Av Karine Nigar Aarskog, hentet fra Trekkhunden 1999)
Midt i hjertet av Østmarka ligger det et gammelt gårdstun med en lang historie og med et yrende dyre- og menneskeliv.
Tidligere fungerte det som skysstasjon for tømmerhoggerne, men i dag er det tilholdssted for OMTK.
Og de som bor der synes nok de har sin egen historie å fortelle…
Ja, så er det natt igjen da, gutter! Jeg strekker litt på meg før jeg krabber inn i hundehuset mitt. Jeg får bare noen grynt til svar.
Mowgli og Virus har visst sovnet allerede, og Slobo bare ser opp og vifter litt med halen før han lar øyelokkene gli igjen og går tilbake til sin dvaleliknende tilstand. Jerry og Flekken gjesper og mumler begge et god natt før de legger seg legger seg godt til rette i hundehusene sine. Bare Gram sitter oppreist, kanskje sturer han litt og lengter hjem til sin forrige eier.
Han prøver seg på noen toner, men det er ingen av oss andre som har lyst til å synge i kveld. Selv ikke det. Han innser kanskje til sluttat det skal bli godt med litt søvn og krøller seg sammen utenfor huset.
Stillheten senker seg over Skjelbreia. Den natten drømmer jeg, som er Baluber, om dagen da jeg kom til Skjelbreia.
Jeg og broren min Diesel kom til OMTK for tre år siden fra en som heter Alf Ragnar Stokke som bor i Syllingen.
Før det hadde jeg vært med en gang i det korte Finnmarksløpet i spannet til en finnmarking og jeg må med stolthet fortelle at søsteren min har vært leder på et spann som vant NM i mellomdistanse i fjor. Jeg våkner av at Mowgli uler, og jeg blir liggende våken og tenke.
Livet i OMTK ble annerledes enn det hadde vært hos Alf Ragnar, og på Skjelbreia ble jeg kjent med mange nye hunder og mennesker.
Jeg deltok i ambulansekjøring hver helg, både i Østmarka og Nordmarka. Jeg smiler og tenker på to av de andre spannhundene som ble brukt i ambulansekjøring. De var brødre, akkurat som Diesel og jeg, og nå er de alle tre borte. De het Jeppe og Nanoq og ble solgt til OMTK for 9000 kroner til sammen av Robert Sørlie i 1992. De var begge to år gamle da og hadde vært med på Finnmarksløpet den vinteren. De ble tatt ut på grunn av poteproblemer etter å ha gått 40 mil. Jeppe forsvant fra Skjelbreia for noen år siden, mens Nanoq nettopp ble borte. Det ble litt trist uten han, han var ”liksom-storebroren” min etter at Diesel ble borte.
Også var han en god venn; det var et år vi gikk sammen foran i spannet og var et skikkelig lederteam. Nanoq var en av de hundene som gjorde en virkelig innsats for klubben, og han var en veteran både i ambulansekjøring og turkjøring. Det var med sorg vi mottok meldingen om at vi aldri ville se ham igjen, og vi minnes ham nå med ære.
’Jeg føler meg med ett så gammel og har lyst til å snakke med noen.
–Mowgli? Hvisker jeg, -hvor kommer egentlig du fra?
Jeg innser plutselig at jeg ikke kjenner mine samboere så veldig odt til tross for at noen av dem har bodd sammen med meg i mange år. Mowgli svarer at han kommer fra en som heter Stein Håvard Fjestad, og at han ble solgt til klubben for 4000 kroner for lenge siden og at han er 9 år. Han forteller at Fjestad var den første utlendingen som deltok i Iditarod, noe som skjedde i 1977.
Fra ham kommer også Flekken, gamlefar selv med sine 12 år.
–Jeg har hørt at han stammer fra de beste langdistanselinjene i Aslaska, sier Mowgli, og jeg nikker ettertenksomt.
Drømmer meg over dammen og lurer på hvordan det ser ut der borte. Jerry strekker på seg; han har visst fått med seg hva vi prater om og vil delta i samtalen;
-Han som eide meg før hadde også hunder fra Alaska, sier han.
–Han heter Snorre Næss og driver Little Ruby Kennels.
Før ble jeg brukt mye som kløvhund, og jeg er glad i å få litt ekstra kontakt med menneskene jeg har rundt meg.
Ellers kan det jo bli litt ensomt, legger han til.
Vi ser bort på ham, både Mowgli og jeg. Og vi ser på Gram som nå sover trygt som en liten valp. Gram som kommer fra Bjørn Lyng Pedersen og som hjalp ham til å vinne NM i 6-spann, langdistanse forrige vinter.
Slobo og Virus er de nyeste innbyggerne, 4 og 2 år, og dem har vi nesten ikke rukket å bli kjent med.
Vi vet bare at de kommer fra Espen Aabel fra Kjeller og at de har vært med på noen løp i sitt liv.
Vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med dem i fremtiden.
Jeg tenker på alle som har kommet og gått her ute, jeg lurer på hvor det har blitt av alle disse som har reist og aldri kommet tilbake, og jeg vet at jeg også skal flytte snart – til en varm sofa på den andre siden av byen.
Jeg gleder meg litt selv om jeg kommer til å savne alle vennene mine her ute. Alle vi som bor her på Skjelbreia nå og de som har bodd her før har hver vår historie, og vi som er igjen begynner å bli gamle.
Det lysner av dag, og skogen begynner å leve.
Gram og Flekken har våknet de også, Mowgli stemmer i en tone,
og sammen tar vi morgenens første konsert som etter hvert blir supplert av spinkel fuglesang.
Klubben har sitt utspring i Oslo sivile Tjenestehundklubb, og tok navnet Arbeidernes Trekkhundklubb.
Med årsak i et samarbeide med Norsk Folkehjelp, tok klubben så navnet Norsk Folkehjelp Trekkhundklubb frem til 1956,
da klubben fikk sitt nåværende navn: Oslomarka Trekkhundklubb. Aktiviteten i klubben var rettet mot ambulansekjøring i marka rundt Oslo. Før i tiden var skiløypene i mye dårligere forfatning og dette førte igjen til flere fall og mye flere skader enn i dag.
Det er ikke få personer klubbens ambulansekjørere har tatt hånd om å fraktet ut av marka, og på det meste hadde klubben 20 hundespann på helgevakt.
Klubben har i stor grad bidratt til Norges Hundekjørerforbund sentralt, både med presidenter og andre sentrale tillitsvalgte.
Etter som årene gikk ble deler av klubbens aktivitet rettet inn mot konkurransekjøring.
Klubben har opp gjennom årene fostret mange gode kjørere, flere i verdensklassen.
Vi er i dag en gjeng på over 400 medlemmer* som ivrer for friluftsliv og hund.
Mange er også aktive konkurransekjørere, og noen hevder seg helt i verdenstoppen innenfor ulike grener av hundekjøring.
Det viktigste for klubben er likevel å skape et miljø hvor klubbens medlemmer kan treffes å drive med det de trives best med, nemlig hundekjøring.
Du må ikke ha hund selv for å ha glede av å være med i klubben.
Mange av våre arrangementer har et variert tilbud.
Alle hunder har godt av å være i aktivitet og nesten alle hunderaser kan man snørekjøre med.
Vi har aktiviteter sommer som vinter. Klikk deg inn på årshjulet vårt (aktiviteter) og se hva som skjer.
* pr. januar 2022
Ambulansetjenesten
2002 – en epoke er over.
Ambulansetjenesten har gjennom størstedel av klubbens historie vært hjertet i klubben. I 2002 ble det gitt en endelig slutt for denne. Det var ikke lenger behov for våre hundespann ute i løypene. Skadde skiløpere kunne nå hentes ut av marka effektivt på andre måter.
Hjelpetjenesten
Ambulansetjenesten i Oslomarka Trekkhundklubb bygger på hjelpetjenesten i Oslomarka. Denne ordningen kom i gang som en følge av at daværende Kristianias innbyggere ble mer aktive skiløpere. I 1908 fikk derfor Skiforeningen utplassert tre kjelker på Øvreseter, Frønsvolen og Ullevålseter. I løpet av de neste årene ble det etablert kjelkestasjoner både i Østmarka, Grefsen/Lillomarka og Vestmarka, i tillegg til det godt etablerte Nordmarka. Den første sleden kom til Østmarka først i 1916 og ble utplassert på Sarabråten. På det meste var det utplassert ca 35 kjelker i marka. Dessverre ble det rapportert om ødelagte kjelker og forsvunnet nødvendig utstyr slik som ulltepper eller sanitetsvesker.
I 1931 ble det derfor opprettet et samarbeid mellom Skiforeningen og Speiderne. Speiderne hadde førstehjelpskurs og ble utstasjonert i puljer ved kjelkestasjonene. Det var først i 1933 at hunder fra Norsk Trekkhundklubb ble brukt for å transportere skadede skiløpere. I løpet av de neste årene kom stadig flere klubber inn i samarbeidet, og i 1939 omfattet Oslo og Omegn Hjelpekorps alle organisasjoner i Oslo som drev med hjelpetjeneste av noen art, med unntak av Norsk Trekkhundklubb som i 1936 hadde brutt samarbeidet.
Starten av ambulansetjenesten i OMTK
Oslomarka Trekkhundklubb har drevet med ambulansetjeneste nesten fra starten i 1938. Allerede under et halvt år etter stiftelsen av klubben ble Oslomarka Trekkhundklubb innmeldt i Oslo og Omegn Hjelpekorps (8. mars 1939). Under 2. verdenskrig ble det en stopp i ambulansetjenesten som en følge av okkupasjonen. Men, selv om hundekjøringen ble forbudt, ble kjelkestasjonene holdt intakte. Flere av ambulansekjørerne drev imidlertid illegalt arbeid med sine hundespann. Hundespannene hadde da flere viktige oppdrag med frakt av radioutstyr eller våpen fra slippsteder.
Selv om tyskerne hadde tatt flere av våre beste hunder under krigen satt klubben igjen med flere spann ved krigens slutt i 1945. Medlemmene la ned mye arbeid i å bygge opp en sledestall. Stadig flere nye medlemmer kom til og tok del i ambulansetjenesten. I 1959 hadde klubben 15 ambulansespann. I løpet av dette året hadde spannene ca 35 skadetransporter. Av disse måtte omtrent 20 ha skadebehandling på stedet. Ambulansepersonellet var ute i totalt 16000 timer. Stasjoner som ble dekket av klubben var: Tryvann, Kopperhaugen, Kikut, Lilloseter, Sinober, Ulsrud, Mariholtet, Skjelbreia, Vangen, Sandbakken og Østmarkskapellet.
I årene som fulgte var det en jevn økning på antall skadetransporter, tjenestetimer og ambulansespann. I 1968 nådde klubben en topp med hele 25 ambulansespann og 19000 tjenestetimer. Det var hele 42 transporter og 32 av skadene ble behandler på stedet. Etter dette sank tallet på skadetransporter betraktelig. Antakelig som en følge av stadig bedre skiløyper og flere skogsbilveier i marka.
Oppgavene til ambulansespannene fikk med dette flere oppgaver.
Ambulansespannene ble oftere brukt til ettersøkninger i samarbeid med politiet
I 1983 hadde klubben ni ambulansespann i tillegg til fire spann som kunne trekkes inn dersom det var behov for det. På dette tidspunktet hadde klubben åtte ambulansestasjoner: Skjelbreia, Østhytta/Ulsrud, Mariholtet, Sandbakken, Tryvann, Kobberhaugen og Lilloseter. Ut over 70- og 80- tallet viste skadestatistikken en klar nedgang. Hovedårsaken til dette var godt preparerte og brede løyper i tillegg til bedre utstyr og økte skiferdigheter. Med dette endret også skadetypen seg. Det ble færre benbrudd, men desto flere dødsfall som skyldtes hjertestans.
En markering av slutten til ambulansetjenesten ble utført med en høytidelig overrekkelse av en ambulanseslede til Skimuseet.
Klubbhundene
Innbyggerne på Breia; klubbhundene!
(Av Karine Nigar Aarskog, hentet fra Trekkhunden 1999)
Midt i hjertet av Østmarka ligger det et gammelt gårdstun med en lang historie og med et yrende dyre- og menneskeliv.
Tidligere fungerte det som skysstasjon for tømmerhoggerne, men i dag er det tilholdssted for OMTK.
Og de som bor der synes nok de har sin egen historie å fortelle…
Ja, så er det natt igjen da, gutter! Jeg strekker litt på meg før jeg krabber inn i hundehuset mitt. Jeg får bare noen grynt til svar.
Mowgli og Virus har visst sovnet allerede, og Slobo bare ser opp og vifter litt med halen før han lar øyelokkene gli igjen og går tilbake til sin dvaleliknende tilstand. Jerry og Flekken gjesper og mumler begge et god natt før de legger seg legger seg godt til rette i hundehusene sine. Bare Gram sitter oppreist, kanskje sturer han litt og lengter hjem til sin forrige eier.
Han prøver seg på noen toner, men det er ingen av oss andre som har lyst til å synge i kveld. Selv ikke det. Han innser kanskje til sluttat det skal bli godt med litt søvn og krøller seg sammen utenfor huset.
Stillheten senker seg over Skjelbreia. Den natten drømmer jeg, som er Baluber, om dagen da jeg kom til Skjelbreia.
Jeg og broren min Diesel kom til OMTK for tre år siden fra en som heter Alf Ragnar Stokke som bor i Syllingen.
Før det hadde jeg vært med en gang i det korte Finnmarksløpet i spannet til en finnmarking og jeg må med stolthet fortelle at søsteren min har vært leder på et spann som vant NM i mellomdistanse i fjor. Jeg våkner av at Mowgli uler, og jeg blir liggende våken og tenke.
Livet i OMTK ble annerledes enn det hadde vært hos Alf Ragnar, og på Skjelbreia ble jeg kjent med mange nye hunder og mennesker.
Jeg deltok i ambulansekjøring hver helg, både i Østmarka og Nordmarka. Jeg smiler og tenker på to av de andre spannhundene som ble brukt i ambulansekjøring. De var brødre, akkurat som Diesel og jeg, og nå er de alle tre borte. De het Jeppe og Nanoq og ble solgt til OMTK for 9000 kroner til sammen av Robert Sørlie i 1992. De var begge to år gamle da og hadde vært med på Finnmarksløpet den vinteren. De ble tatt ut på grunn av poteproblemer etter å ha gått 40 mil. Jeppe forsvant fra Skjelbreia for noen år siden, mens Nanoq nettopp ble borte. Det ble litt trist uten han, han var ”liksom-storebroren” min etter at Diesel ble borte.
Også var han en god venn; det var et år vi gikk sammen foran i spannet og var et skikkelig lederteam. Nanoq var en av de hundene som gjorde en virkelig innsats for klubben, og han var en veteran både i ambulansekjøring og turkjøring. Det var med sorg vi mottok meldingen om at vi aldri ville se ham igjen, og vi minnes ham nå med ære.
’Jeg føler meg med ett så gammel og har lyst til å snakke med noen.
–Mowgli? Hvisker jeg, -hvor kommer egentlig du fra?
Jeg innser plutselig at jeg ikke kjenner mine samboere så veldig odt til tross for at noen av dem har bodd sammen med meg i mange år. Mowgli svarer at han kommer fra en som heter Stein Håvard Fjestad, og at han ble solgt til klubben for 4000 kroner for lenge siden og at han er 9 år. Han forteller at Fjestad var den første utlendingen som deltok i Iditarod, noe som skjedde i 1977.
Fra ham kommer også Flekken, gamlefar selv med sine 12 år.
–Jeg har hørt at han stammer fra de beste langdistanselinjene i Aslaska, sier Mowgli, og jeg nikker ettertenksomt.
Drømmer meg over dammen og lurer på hvordan det ser ut der borte. Jerry strekker på seg; han har visst fått med seg hva vi prater om og vil delta i samtalen;
-Han som eide meg før hadde også hunder fra Alaska, sier han.
–Han heter Snorre Næss og driver Little Ruby Kennels.
Før ble jeg brukt mye som kløvhund, og jeg er glad i å få litt ekstra kontakt med menneskene jeg har rundt meg.
Ellers kan det jo bli litt ensomt, legger han til.
Vi ser bort på ham, både Mowgli og jeg. Og vi ser på Gram som nå sover trygt som en liten valp. Gram som kommer fra Bjørn Lyng Pedersen og som hjalp ham til å vinne NM i 6-spann, langdistanse forrige vinter.
Slobo og Virus er de nyeste innbyggerne, 4 og 2 år, og dem har vi nesten ikke rukket å bli kjent med.
Vi vet bare at de kommer fra Espen Aabel fra Kjeller og at de har vært med på noen løp i sitt liv.
Vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med dem i fremtiden.
Jeg tenker på alle som har kommet og gått her ute, jeg lurer på hvor det har blitt av alle disse som har reist og aldri kommet tilbake, og jeg vet at jeg også skal flytte snart – til en varm sofa på den andre siden av byen.
Jeg gleder meg litt selv om jeg kommer til å savne alle vennene mine her ute. Alle vi som bor her på Skjelbreia nå og de som har bodd her før har hver vår historie, og vi som er igjen begynner å bli gamle.
Det lysner av dag, og skogen begynner å leve.
Gram og Flekken har våknet de også, Mowgli stemmer i en tone,
og sammen tar vi morgenens første konsert som etter hvert blir supplert av spinkel fuglesang.
