Klubbhundene

Innbyggerne på Breia; klubbhundene!
(Av Karine Nigar Aarskog, hentet fra Trekkhunden 1999)

Midt i hjertet av Østmarka ligger det et gammelt gårdstun med en lang historie og med et yrende dyre- og menneskeliv. Tidligere fungerte det som skysstasjon for tømmerhoggerne, men i dag er det tilholdssted for OMTK. Og de som bor der synes nok de har sin egen historie å fortelle…

Ja, så er det natt igjen da, gutter! Jeg strekker litt på meg før jeg krabber inn i hundehuset mitt. Jeg får bare noen grynt til svar. Mowgli og Virus har visst sovnet allerede, og Slobo bare ser opp og vifter litt med halen før han lar øyelokkene gli igjen og går tilbake til sin dvaleliknende tilstand. Jerry og Flekken gjesper og mumler begge et god natt før de legger seg legger seg godt til rette i hundehusene sine. Bare Gram sitter oppreist, kanskje sturer han litt og lengter hjem til sin forrige eier. Han prøver seg på noen toner, men det er ingen av oss andre som har lyst til å synge i kveld. Selv ikke det. Han innser kanskje til sluttat det skal bli godt med litt søvn og krøller seg sammen utenfor huset.

Stillheten senker seg over Skjelbreia. Den natten drømmer jeg, som er Baluber, om dagen da jeg kom til Skjelbreia. Jeg og broren min Diesel kom til OMTK for tre år siden fra en som heter Alf Ragnar Stokke som bor i Syllingen. Før det hadde jeg vært med en gang i det korte Finnmarksløpet i spannet til en finnmarking og jeg må med stolthet fortelle at søsteren min har vært leder på et spann som vant NM i mellomdistanse i fjor. Jeg vokner av at Mowgli uler, og jeg blir liggende våken ogtenke. Livet i OMTK ble annerledes enn det hadde vært hos Alf Ragnar, og på Skjelbreia ble jeg kjent med mange nye hunder og mennesker.

Jeg deltok i ambulansekjøring hver helg, både i Østmarka og Nordmarka. Jeg smiler og tenker påto av de andre spannhundene som ble brukt i ambulansekjøring. De var brødre, akkurat som Diesel og jeg, og nå erde alle tre borte. De het Jeppe og Nanoq og ble solgt til OMTK for 9000 kroner til sammen av Robert Sørlie i 1992. De var begge to år gamle da og hadde vært med på Finnmarksløpet den vinteren. De ble tatt ut på grunn av poteproblemer etter å ha gått 40 mil. Jeppe forsvant fra Skjelbreia for noen år siden, mens Nanoq nettopp ble borte. Det ble litt trist uten han, han var ”liksom-storebroren” min etter at Diesel ble borte. Også var han en god venn; det var et år vi gikk sammen foran i spannet og var et skikkelig lederteam. Nanoq var en av de hundene som gjorde en virkelig innsats for klubben, og han var en veteran både i ambulansekjøring og turkjøring. Det var med sorg vi mottok meldingen om at vi aldri ville se ham igjen, og vi minnes ham nå med ære.

’Jeg føler meg med ett så gammel og har lyst til å snakke med noen. –Mowgli? Hvisker jeg, -hvor kommer egentlig du fra? Jeg innser plutselig at jeg ikke kjenner mine samboere så veldig odt til tross for at noen av dem har bodd sammen med meg i mange år. Mowgli svarerat han kommer fra en som heter Stein Håvard Fjestad, og at han ble solgt til klubben for 4000 kroner for lenge siden og at han er 9 år. Han forteller at Fjestad var den første utlendingen som deltok i Iditarod, noe som skjedde i 1977. Fra ham kommer ogsp Flekken, gamlefar selv med sine 12 år. –Jeg har hørt at han stammer fra de beste langdistanselinjene i Aslaska, sier Mowgli, og jeg nikker ettertenksomt. Drømmer meg over dammen og lurer på hvordan det ser ut der borte. Jerry strekker på seg; han har visst fått med seg hva vi prater om og vil delta i samtalen; -Han som eide meg før hadde også hunder fra Alaska, sier han. –Han heter Snorre Næss og driver Little Ruby Kennels.

Før ble jeg brukt mye som kløvhund, og jeg er glad i å få litt ekstra kontakt med menneskene jeg har rundt meg. Ellers kan det jo bli litt ensomt, legger han til. Vi ser bort på ham, både Mowgli og jeg. Og vi ser på Gram som nå sover trygt som en liten valp. Gram som kommer fra Bjørn Lyng Pedersen og som hjalp ham til å vinne NM i 6-spann, langdistanse forrige vinter. Slobo og Virus er de nyeste innbyggerne, 4 og 2 år, og dem har vi nesten ikke rukket å bli kjent med. Vi vet bare at de kommer fra Espen Aabel fra Kjeller og at de har vært med på noen løp i sitt liv. Vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med dem i fremtiden.

Jeg tenker på alle som har kommet og gått her ute, jeg lurer på hvor det har blitt av alle disse som har reist og aldri kommet tilbake, og jeg vet at jeg også skal flytte snart – til en varm sofa på den andre siden av byen. Jeg gleder meg litt selv om jeg kommer til å savne alle vennene mine her ute. Alle vi som bor her på Skjelbreia nå og de som har bodd her før har hver vår historie, og vi som er igjen begynner å bli gamle.

Det lysner av dag, og skogen begynner å leve. Gram og Flekken har våknet de også, Mowgli stemmer i en tone, og sammen tar vi morgenens første konsert som etter hvert blir supplert av spinkel fuglesang.