Ambulansetjenesten

2002 – en epoke er over.

Ambulansetjenesten har gjennom størstedel av klubbens historie vært hjertet i klubben. I 2002 ble det gitt en endelig slutt for denne. Det var ikke lenger behov for våre hundespann ute i løypene. Skadde skiløpere kunne nå hentes ut av marka effektivt på andre måter.

Hjelpetjenesten
Ambulansetjenesten i Oslomarka Trekkhundklubb bygger på hjelpetjenesten i Oslomarka. Denne ordningen kom i gang som en følge av at daværende Kristianias innbyggere ble mer aktive skiløpere. I 1908 fikk derfor Skiforeningen utplassert tre kjelker på Øvreseter, Frønsvolen og Ullevålseter. I løpet av de neste årene ble det etablert kjelkestasjoner både i Østmarka, Grefsen/Lillomarka og Vestmarka, i tillegg til det godt etablerte Nordmarka. Den første sleden kom til Østmarka først i 1916 og ble utplassert på Sarabråten. På det meste var det utplassert ca 35 kjelker i marka. Dessverre ble det rapportert om ødelagte kjelker og forsvunnet nødvendig utstyr slik som ulltepper eller sanitetsvesker.

I 1931 ble det derfor opprettet et samarbeid mellom Skiforeningen og Speiderne. Speiderne hadde førstehjelpskurs og ble utstasjonert i puljer ved kjelkestasjonene. Det var først i 1933 at hunder fra Norsk Trekkhundklubb ble brukt for å transportere skadede skiløpere. I løpet av de neste årene kom stadig flere klubber inn i samarbeidet, og i 1939 omfattet Oslo og Omegn Hjelpekorps alle organisasjoner i Oslo som drev med hjelpetjeneste av noen art, med unntak av Norsk Trekkhundklubb som i 1936 hadde brutt samarbeidet.

Starten av ambulansetjenesten i OMTK
Oslomarka Trekkhundklubb har drevet med ambulansetjeneste nesten fra starten i 1938. Allerede under et halvt år etter stiftelsen av klubben ble Oslomarka Trekkhundklubb innmeldt i Oslo og Omegn Hjelpekorps (8. mars 1939). Under 2. verdenskrig ble det en stopp i ambulansetjenesten som en følge av okkupasjonen. Men, selv om hundekjøringen ble forbudt, ble kjelkestasjonene holdt intakte. Flere av ambulansekjørerne drev imidlertid illegalt arbeid med sine hundespann. Hundespannene hadde da flere viktige oppdrag med frakt av radioutstyr eller våpen fra slippsteder.

Selv om tyskerne hadde tatt flere av våre beste hunder under krigen satt klubben igjen med flere spann ved krigens slutt i 1945. Medlemmene la ned mye arbeid i å bygge opp en sledestall. Stadig flere nye medlemmer kom til og tok del i ambulansetjenesten. I 1959 hadde klubben 15 ambulansespann. I løpet av dette året hadde spannene ca 35 skadetransporter. Av disse måtte omtrent 20 ha skadebehandling på stedet. Ambulansepersonellet var ute i totalt 16000 timer. Stasjoner som ble dekket av klubben var: Tryvann, Kopperhaugen, Kikut, Lilloseter, Sinober, Ulsrud, Mariholtet, Skjelbreia, Vangen, Sandbakken og Østmarkskapellet.

I årene som fulgte var det en jevn økning på antall skadetransporter, tjenestetimer og ambulansespann. I 1968 nådde klubben en topp med hele 25 ambulansespann og 19000 tjenestetimer. Det var hele 42 transporter og 32 av skadene ble behandler på stedet. Etter dette sank tallet på skadetransporter betraktelig. Antakelig som en følge av stadig bedre skiløyper og flere skogsbilveier i marka.

Oppgavene til ambulansespannene fikk med dette flere oppgaver. Ambulansespannene ble oftere brukt til ettersøkninger i samarbeid med politiet

I 1983 hadde klubben ni ambulansespann i tillegg til fire spann som kunne trekkes inn dersom det var behov for det. På dette tidspunktet hadde klubben åtte ambulansestasjoner: Skjelbreia, Østhytta/Ulsrud, Mariholtet, Sandbakken, Tryvann, Kobberhaugen og Lilloseter. Ut over 70- og 80- tallet viste skadestatistikken en klar nedgang. Hovedårsaken til dette var godt preparerte og brede løyper i tillegg til bedre utstyr og økte skiferdigheter. Med dette endret også skadetypen seg. Det ble færre benbrudd, men desto flere dødsfall som skyldtes hjertestans.

En markering av slutten til ambulansetjenesten ble utført med en høytidelig overrekkelse av en ambulanseslede til Skimuseet.